Hopp til innhold

Det romerske kongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det romerske kongedømme
Regnum Romanorum
Ifølge legenden ble Roma grunnlagt av Romulus og Remus, i 753 f.Kr., som skal ha blitt oppfostret av en ulv
SpråkLatin
HovedstadRoma
StyringsformKonstitusjonelt monarki
StatsoverhodeKonge
StyringsorganRomerske senatet
RegjeringssjefKongen
Etablert753 f.Kr.
Oppløsning510 f.Kr.
Første kongeRomulus (753 f.Kr. - 717 f.Kr.)
Siste kongeLucius Tarquinius Superbus (535 f.Kr.510 f.Kr.)
Foregående statUkjent, trolig Alba Longa eller Troja
Etterfølgende statDen romerske republikk

Det romerske kongedømmet (latin Regnum Romanum) var det monarkiske styret av det eldste Roma og omland, overlevert i sagn i ulike versjoner som først ble nedskrevet i republikkens tid og i keisertiden. Det romerske kongedømmet begynte ved Romas grunnleggelse, tradisjonelt datert til år 753 f.Kr., og endte med etableringen av republikken ca. år 509 f.Kr.

Etruskernes matrilineære arverett

[rediger | rediger kilde]

Romerne trengte tid før de lyktes med å utradere den etruskiske skikken med arverett gjennom moren. De første romerske kongene ble ikke etterfulgt på tronen av sønnene sine, men av sine søstres sønner, eller av menn som var inngiftet i kongehuset. Titus Tatius ble etterfulgt av sin svigersønn Numa Pompilius. Numas datter Pompilia fikk en sønn - ifølge Cicero med en ukjent mann - som ble Romas fjerde konge. Så kom de etruskiske kongene, først Tarquinius som var gift med den etruskiske prinsessen Tanaquil. Hun var viden kjent som tolker av varsler. Da paret var underveis til Roma og hadde nådd Giancolohøyden, sier sagnet- i Livius' versjon - at en ørn snappet luen av hodet på mannen hennes, sirklet rundt vognen med høye skrik og deretter satte luen tilbake før den fløy bort.[1] Tanaquil tolket dette som en spådom om at hennes mann ville komme på tronen i Roma, noe hun fikk rett i. Men det var ikke sønnen deres som etterfulgte TarQuinius, men derimot svigersønnen deres Servius Tullius.[2]

For romerske skribenter var det et problem å forklare hvordan Servius som var født som slave, kunne bli opphøyd til konge. Livius nekter å tro at han var av lav byrd, og presenterer en versjon der Servius Tullius var overhode for byen Corniculum og ble drept da romerne erobret hjembyen. Hans høygravide kone ble da reddet av romernes dronning som tok imot barnet hjemme hos Priscus Tarquinius, og lot gutten vokse opp i palasset der han artet seg vel. Ifølge Livius var det hans mors ulykke at hun kom til Roma som krigsfange, og dermed ga inntrykk av at Servius var sønn av en slavinne.[3] I noen versjoner utlegges barnefaren som husets lar, andre som smedenes gud Vulcan. Nok en versjon navngir henne som Ocrisia, konen til en Spurius Tullius i Corniculum eller Tibur, og hevder at hun etter bortføringen til Roma ble gift med en mann i kretsen rundt Tarquinius Priscus.[4]

Nok en versjon hevder at Ocrisia som fange i dronning Tanaquils palass, oppdaget en fascinus (magisk gjenstand, formet som en fallos) komme ut av flammene på ildstedet. Dronning Tanaquil ga piken beskjed om å ta på seg brudekjole og sette seg ved ildstedet. Angivelig var det slik Ocrisia ble gravid, og sønnen hennes ble oppfostret som en prins av Tanaquil. Hun så en fremtidig konge i ham fordi håret hans tok fyr når han sov. Det sluknet igjen når han våknet. Servius giftet seg med Tanaquils datter og smatt dermed inn i den matrilinære arverekken. Da kong Tarquinius ble utsatt for et attentat, tømte dronningen palasset og innsatte Servius som konge ved å tilsidesette sin sønn Lucius. Livius beklager at Servius angivelig foretrakk allmuen og «den samfunnets berme som han selv stammet fra». Det var «slavekongen» Servius som grunnla Diana-tempeletAventinerhøyden rundt 540 f.Kr. og reiste templene for gudinnene Fortuna og Mater Matuta; disse templene stod på det området av Forum Boarium («kvegtorget») der oldtidens romere ifølge Livius skal ha begravd fire mennesker levende i overensstemmelse med skjebnebokens påbud: en galler og en gallisk kvinne, en greker og en gresk kvinne, skjønt romerne også den gang tok sterk avstand fra menneskeofring.[5] I dag finner man kirken Sant'Omobono over tempelruinene, ved foten av Kapitolhøyden.[6] For Romas slaver ble det tradisjon å feire både Diana og Fortuna.[7]

Romas fødsel

[rediger | rediger kilde]

Det som skulle vokse til byen Roma og det veldige Romerriket, begynte som en enkel bosetningPalatinerhøyden (Palatin) langs Tiberen, som den gang seilbar opp til vadestedet nedenfor Palatin.

Arkeologisk kan Palatins bosetning dateres tilbake til 900-tallet f.Kr.,[8] før Romas tradisjonelle stiftelsesdato i april 753 f.Kr. Allerede i Augustus' tid ble det lett etter spor fra oldtiden, og da det ble gravd frem bruddstykker av gryter og redskaper fra bronsealderen, ble Palatin utnevnt til «Romas opprinnelige by».[9] Aineias seilte over Middelhavet til Italia og grunnla byen Lavinium. Hans sønn Iulus grunnla byen Alba Longa. Fra Alba Longas kongefamilie kom tvillingene Romulus og Remus, som grunnla byen Roma i 753 f.Kr.

Den tradisjonelle redegjørelsen for romersk historie har blitt formidlet for ettertiden av forfattere som Titus Livius, Plutark, Dionysios fra Halikarnassos, og andre. Den forteller at i de første århundrene til Roma ble byen styrt av syv etterfølgende konger. Den tradisjonelle kronologien, slik den er blitt samlet av Marcus Terentius Varro, tildeler 243 år for deres regimer, et gjennomsnitt på minst 35 år (mye lengre enn noe annet historisk dokumentert kongedynasti). Denne kronologien er stort sett blitt avvist, blant annet på grunnlag av Barthold Georg Niebuhrs forskning.

I 390 f.Kr. beleiret gallere den etruskiske byen Clusium, og romerne kom til unnsetning, noe som i første omgang fikk gallerne til å trekke seg tilbake. Men så gikk de til angrep på Roma i stedet. Romerne møtte dem ved elven Allia, men led et knusende nederlag.[10] Gallernes etterfølgende herjing i Roma ødela trolig samtidens skriftlige kilder.[11]

Romas gamle kvartal.

Politiske institusjoner

[rediger | rediger kilde]

I løpet av Romas første år ble byen styrt av et monarki av konger (latin rex). Kongene, ikke inkludert den legendariske Romulus som fikk posisjonen ved å være byens mytiske grunnlegger, ble alle valgt av Romas befolkning på livstid og hvor ingen av kongene trengte å støtte seg på militærmakt for å skaffe seg tronen. Selv om det ikke er noen referanser til at kongeverdigheten gikk i arv ved valget av de fire første kongene, begynte kongeverdigheten å gå i arv gjennom den tidligere kongens kvinnelige familiemedlemmer fra den femte kongen, Tarquinius Priscus. Av den grunn kunne antikkens historikere hevde at kongen ble valgt på grunn av sine personlige egenskaper, og ikke på grunn av avstamming.

Historikerne i oldtidens Roma har hatt problemer med å avgjøre hvilken makt kongene hadde, og sidestiller makten deres med deres republikanske motparters posisjoner: Konsulene. En del moderne forfattere antar at den høyeste makt i Roma lå i hendene på folket, og at kongen kun var øverste leder for senatet og folket. Andre antar at kongen hadde eneveldig makt, og at senatet og folket bare kunne begrense hans avgjørelser.

Han var imidlertid ledende augur som tok varsler, og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent ved fuglenes flukt og tolkning av offerdyrenes innvoller. Dette gjorde kongen til leder for den nasjonale religion og øverste religiøse leder. Han kontrollerte den romerske kalender og alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Romulus innsatte augurene og skal ha blitt ansett som den beste auguren. På samme måte innsatte kong Numa Pompilius pontifexene (prestene) og la grunnlag for Romas religionsutøvelse.

Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet ved bruk av imperium. Kongenes imperium ble gitt på livstid og beskyttet ham for rettforfølgelse. Han var den eneste i Roma med imperium, og ga ham full kontroll som kommandant over alle romerske legioner. I kongetiden fantes ikke lovene som beskyttet borgerne mot misbruk fra magistrater med imperium.

Kongen var også øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne pontifexer som mindre dommere, hadde han suveren autoritet i saker som ble fremlagt for ham, både sivile og kriminelle. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men hadde ikke makt til å tilsidesette hans avgjørelser, selv om det mulig de kunne påankes av patrisiere møter i kurien.

Kongen hadde makt til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn. Kongen utnevnte en tribunus celerum til å tjene som tribun over ramnes-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med de [romerske keiser og pretorianergarden. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den.

Et annet embete utnevnt av kongen var praefectus urbanus som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer.

Under kongene hadde senatet og curiate-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd om hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre ham fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet, var å erklære krig mot andre nasjoner.

Symbolene for kongen i Roma var tolv liktorer som hevet fasces med øks (også en etruskisk arv), retten til å sitte på en curule-stol og kle seg i purpurrød kappe (toga picta), røde sko og et hvitt diadem. Av disse symbolene var den purpurfargede kappen det viktigste, og purpur var lenge en farge forbeholdt konger.

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Romulus etablerte senatet etter at han hadde grunnlagt Roma ved å håndplukke de mest edle menn (de av rikdom og med legitime hustruer og barn) for å tjenestegjøre som byens råd. Som sådan var senatet kongens veiledende råd. Senatet besto av 300 senatorer, og hvor 100 senatorer representerte hver av de tre oldtidsstammene i området: ramnes (latinere), tities (sabinere) og luceres (etruskere). I hver stamme ble en stamme valgt for hver av stammens ti curiæ («samling av menn», egentlig en form for underavdeling). Kongen hadde enerett i å utpeke senatorene, men dette valget ble gjort i henhold til gammel skikk.

Under monarkiet hadde senatet liten makt og autoritet da kongen hadde det meste av den politiske makten. Lederfunksjonen av senatet var å tjene som kongens råd og være hans lovgivende koordinator. Straks en lovgivning foreslått av kongen hadde passert kurieforsamlingen, kunne senatet enten akseptere den som lov eller nedlegge veto. Kongen kunne, etter sedvane, søke råd fra senatet større saker, men det var uansett opp til ham til å beslutte hvilke saker, om noen, og han stod fritt til å akseptere eller avvise deres råd. Kun kongen hadde makt og myndighet til å kalle sammen senatet, unntatt under interregnum («avbrudd», «periode mellom regenter») hvor senatet hadde myndighet til sammenkalle seg selv.

Valget av kongen

[rediger | rediger kilde]

Når en konge døde, gikk Roma inn i en periode av interregnum der øverste makt overgikk til senatet som stod ansvarlig for å finne en ny konge. Senatet pekte i fellesskap ut ett av sine egne medlemmer, en interrex (flertall av interreges, en hersker «mellom konger», en midlertidig regent), for å fungere i fem dager der man valgte Romas neste konge. Etter denne tiden ville interrex med senatets godkjennelse utpeke en annen senator for nye fem dager. Dette fortsatt inntil en ny konge var valgt. Straks interrex fant en passende tronkandidat, ble kandidaten fremstilt for senatet. Om senatet aksepterte kandidaten, ville interrex sammenkalle kurien og fungere som dennes president under kongevalget.

Romerne kunne enten akseptere eller forkaste kandidaten når han ble foreslått for kurien. Dersom han ble akseptert, overtok ikke den valgte kongen embetet umiddelbart. Først var det nødvendig å tolke gudenes mening om saken, for kongen var øversteprest i Roma. En augur førte derfor tronkandidaten til sitadellet hvor auguren plasserte ham på et steinsete, mens folket ventet nedenfor. Var han verdig, annonserte auguren at gudene hadde gitt fordelaktige tegn og bekreftet dermed kongens prestelige karakter. Kongen fikk sitt imperium ved dobbel avstemning. Han måtte først finnes verdig av gudene, så av kurien.

Kurieforsamlingenmitia Curiata

[rediger | rediger kilde]

Kurien var den eneste lovgivende institusjon under monarkiet. Forsamlingen var sammensatt på grunnlag av de tretti opprinnelige patrisiske (adelige) klanene. Den var delt opp i 30 curiæ med 10 curiæ for av stammene romere, sabinere og alle andre. Sammensetningen av curiæ besto av gens («folkestammer», grupper med antatt felles stamfar) med felles bånd. Alle medlemmer av en curiæ hadde stemmerett. Flertallet av stemmene innenfor curiæ bestemte stemmegivningen.

I likhet med senatet hadde forsamlingen liten makt og var ikke uavhengig. Forsamlingen kunne sammenkalles bare av kongen eller interrex, men på månedens første dag (kalends) og på slutten av den første uken av måneden (nones) var forsamlingen samlet for å høre kunngjøringer om kalenderen. Bare kongen eller interrex kunne fremme lovforslag som ble gitt til forsamlingen, og det var ikke tillatt å diskutere saken, kun stemme med tommelen opp eller ned. Kongens forslag og krigserklæringer var de eneste sakene som ble stemt over. De fleste lovforslag som kongen måtte søke godkjenning om fra forsamlingen, var saker om organiseringen av gens (flertall gentes).

Ruiner på Palatinerhøyden hvor Romas legendariske grunnlegger anla byen.

Romas sagnkonger

[rediger | rediger kilde]

Romulus' kongedømme

[rediger | rediger kilde]

Romulus var ikke bare Romas første konge, men også byens grunnlegger. I år 753 f.Kr. begynte Romulus å bygge byen på Palatinerhøyden. Etter at Roma var grunnlagt inviterte han kriminelle, bortrømte slaver, flyktninger og andre uønsket og brysomme mennesker ved å tilby dem asyl. På dette viset befolket han fem av Romas syv høyder.

For å skaffe kvinner og hustruer til sine beboere inviterte han nabostammen sabinere til en festival hvor han på gitt signal lot sine menn bortføre sabinernes kvinner. Dette huskes som «sabinerinnerovet». Etter en påfølgende krig med sabinerne kunne Romulus føre de to stammene, sabinerne og romerne, inn under en hersker.

Sabinerinnenes rov, slik Nicolas Poussin tenkte seg det.

Romulus oppdelte folket i Roma mellom de som var krigere og de som ikke var det. Krigerne ble romernes legioner bestående av 6000 infanterister og 600 kavalerister. De øvrige ble byens borgere og ut av disse valgte Romulus 100 av de mest edle menn til å tjenestegjøre som senatorer i en rådgivende forsamling for kongen, det romerske senatet. Disse mennene kalte han for patrisiere og deres etterkommere skulle ble republikkens adel og elite. Med unionen mellom romerne og sabinerne la Romulus ytterligere 100 medlemmer til senatet.

Kurieforsamlingen skal ha blitt opprettet da. Romulus delte Romas befolkning inn i tre stammer, romerne, sabinere - og alle andre. Hver stamme valgte ti representanter, kjent som curiæ, som dannet en valgstemme. Så ble kurien sammenkalt og fikk forslag fremlagt, enten fra ham selv eller senatet, for å få forsamlingens bekreftelse. Alle forslag måtte enstemmig vedtas eller enstemmig avslås av kurien.

Etter 38 år som romersk konge hadde Romulus seiret i flere kriger, utvidet Romas kontroll over hele Latium, og innsatt auguren som del av romersk religionsutøvelse. Romulus huskes som det tidlige Romas største erobrer, og en mann av stor pietas («fromhet»). Etter at han døde 54 år gammel, ble han helliggjort som krigsguden Quirinus, en av Romas tre hovedguder og guddommelig legemliggjøring av Roma selv.

Numa Pompilius’ kongedømme

[rediger | rediger kilde]
Numa Pompilius bygget tempelet for guden Janus i Roma; Janus' hode har ansikt både foran og bak.

Ifølge Livius Numa Pompilius først omdømme som en rettferdighetens mann, og etter Romulus' merkelige død gikk kongedømmet til ham; kanskje fordi han var sabiner, som en forsonende gest etter sabinerinnerovet. Selv om han først var uvillig, ble han overtalt av sin far til å takke ja til kongeembetet.

Numa sies å ha reformert den romerske kalender ved å justere etter siderisk år og legge til månedene januar og februar så antall måneder ble tolv. Numa innstiftet flere av Romas religiøse ritualer, som Salii og flamen maioris for å tjene som yppersteprest til Quirinus, Flamen Quirinalis. Numa skal ha organisert området i og rundt Roma i distrikter, og Romas første yrkeslaug.

Han er husket som den frommeste av kongene, men også kjent for sin affære med nymfen Egeria.[12] Grotten der hun angivelig holdt til, er fortsatt å se i Caffarella-dalen nær ved Appia Antica; her skal hun ha innviet ham i ritualer og lover i den gamle romerske religion.[13] I løpet av sitt styre introduserte han institusjoner flamens, vestalinnene, pontiffene og pontifikalkollegiet. I løpet av hans administrasjon ble templene for Vesta og Janus reist. På den tid skal et hellig skjold, ancile, ha falt fra himmelen. Numa ga ordre om å få laget elleve kopier av skjoldet, slik at eventuelle tyver ikke skulle vite hvilket som var det originale; alle tolv ble oppbevart i Mars-tempelet, og er også gjengitt på mynter fra Antoninus Pius' tid.[14] Dørene til Janus-tempelet stod aldri åpne en eneste dag, da han aldri gikk til krig i løpet av sin lange regjeringstid. Han satt som konge i 41 år, og døde en naturlig død.

Tullus Hostilius’ kongedømme

[rediger | rediger kilde]
Skjematisk kart over Roma som viser de syv høydene.

Tullus Hostilius førte krig mot Alba Longa, Fidenæ og Veii, og utvidet Romas maktområde. I hans tid ble byen Alba Longa fullstendig ødelagt, og befolkningen ført til Roma som slaver. Han kriget også mot sabinerne og var så opptatt av sin krigføring at han glemte bort gudsdyrkelsen. Ifølge sagnet kom derfor en pest til byen, og Tullus ble smittet. Da han påkalte Jupiter og bønnfalt om hjelp, svarte Jupiter med et lyn som brente kongen til døde der han stod, og hans hus til aske.

Til tross for sin krigerske natur anerkjente Tullus Hostilius flyktningene som var kommet til Roma. Han lot også oppføre et senatsbygg, Curia, som sto i over 500 år etter hans død. Han styrte i 31 år.

Ancus Marcius’ regime

[rediger | rediger kilde]

Etter Tullus’ mystiske død valgte romerne en fredfull og religiøs konge i hans sted. Kongen de valgte var Numas barnebarn, Ancus Marcius. Ganske lik sin bestefar gjorde Ancus lite for å utvide Romas grenser og gikk en gang til krig da hans områder trengte forsvar. Han bygde Romas første fengsel på Kapitolhøyden.

I løpet av hans regime ble Janiculum-høyden befestet for å beskytte Roma, og han bygde den første brua over Tiberen. Han grunnla også Romas havn Ostia ved Tyrrenhavet og åpnet Romas første saltminer. Roma vokste i hans tid, da han lyktes med å få nabohøydene til å gå i forbund med Roma. Latinerne bosatte han på Aventinerhøyden, der de skal ha utgjort en plebeierklasse. Ancus Marcius døde som sin farfar en naturlig død etter 25 år som konge, og ble husket som en av Romas største pontiffer.

Tarquinius Priscus’ kongedømme

[rediger | rediger kilde]
Avløpet på Cloaca Maxima slik det ser ut i dag.

Tarquinius Priscus var ikke bare Romas femte konge, men også den første som var etrusker av fødsel (skjønt av gresk avstamming). Etter å ha emigrert til Roma fikk han gunst hos Ancus som senere adopterte ham som sin sønn. Etter at han var blitt konge erklærte Tarquinius krig mot sabinerne og etruskerne, noe som doblet Romas størrelse og skaffet byen store rikdommer.

En av hans første reformer var å legge til 100 nye medlemmer til senatet fra de erobrede etruskiske stammene, noe som førte antallet senatorer opp til 300. Han brukte Romas rikdommer fra erobringene til å bygge store monumenter for Roma. Blant disse var Romas kloakkanlegg, Cloaca Maxima, som han brukte for drenere en sumplignende område mellom Romas syv høyder. I den tidligere sumpen begynte han arbeidet med hva som skulle bli Forum Romanum. Han begynte også grunnleggelsen av de romerske lekene.

Det mest berømte av hans store byggeprosjekter var Circus Maximus, en veldig stadium som ble benyttet til hesteveddeløp og som til langt opp mot moderne tid var den største stadium i verden. Han fulgte opp denne med å begynne byggingen av et tempelfestning for guden Jupiter på Kapitolhøyden, men ble drept etter 38 år som konge før bygningen var ferdig. Morderne var tilhengere av sønnene til Ancus Marcius. Hans regime er best husket for å introdusere de romerske symbolet for de militære og sivile kontorer foruten å innføre romersk triumf, den første romer som feiret denne.

Roma delt i fire regioner, tilsvarer løselig bygrensen under de senere kongedømmer.

Servius Tullius' kongedømme

[rediger | rediger kilde]

Etter at Priscus døde, etterfulgte hans svigersønn Servius Tullius ham på tronen, den andre kongen av etruskerherkomst som hersket i Roma. Som sin svigerfar før ham, førte Servius suksessrike kriger mot etruskerne. Han skal ha brukt skattene fra kampanjene til å bygge de første murene som helt omsluttet de syv høydene i Roma, Pomerium, men denne bymuren er nok reist langt senere, etter gallernes erobring og ødeleggelse av det ubefestede Roma ca. 390 f.Kr. Han reformerte også den romerske hær.

Han var kjent for å innføre en ny grunnlov for romerne og utviklet videre borgerklassen. Han gjennomførte verdens første folketelling som delte folket i Roma inn i fem økonomiske klasser og dannet Comitia Centuriata. Basert på folketellingen delte han byens befolkning i fire, ut fra hvor de bodde. Servius' reformer førte til en betydelig endring i romernes tilværelse: Stemmerett ble basert på økonomi, noe som overførte mye av makten til overklassen. Hans lovgivning var likevel mislikt blant patrisierne, og hans styre i 44 år tok slutt da han ble myrdet i en konspirasjon ledet av hans egen datter Tullia og hennes ektemann Tarquinius Superbus.

Tarquinius Superbus' kongedømme

[rediger | rediger kilde]

Den syvende og siste kongen i Roma var Tarquinius Superbus, sønn av Priscus og svigersønn av Servius og var også av etruskisk herkomst. Under hans styre nådde etruskerne toppen av sin makt. I motsetning til kongene før ham, brukte han vold og ren terror for å beholde kontrollen over Roma. Han forkastet mange av de tidligere grunnlovsreformene. Det eneste positive han gjorde for Roma, var å fullføre Jupiter-tempelet som hans far Priscus hadde påbegynt.

Tarquinius fjernet og ødela alle sabinernes templer og altere fra den tarpeiske klippe. Romerne fikk nok av hans tyranni da han godtok sin sønn Sextus' voldtekt av Lucretia. Hennes selvmord førte til at Tarquinius ble avsatt, og kongestyret avskaffet for alltid i 509 f.Kr.[15] Lucius Junius Brutus og Lucretias enkemann Lucius Tarquinius Collatinus som selv var av Tarquinius' ætt, ble de to første konsulene i Romas nye styre. Som republikk kom Roma til å erobre mesteparten av middelhavsverdenen.

Offentlige embeter etter monarkiet

[rediger | rediger kilde]

Et nytt embete til erstatning for kongen ble opprettet med tittelen konsul. To konsuler ble valgt for ett år om gangen, og kunne nedlegge veto mot den andres handlinger. Senere ble konsulenes makt minket ved utnevnelsen av magistrater som hver hadde en liten del av kongens opprinnelige makt. Først ute var praetoren med dømmende kraft. Den neste var censoren som fikk ansvaret for folketellinger.

Ni år etter at Tarquinius ble avsatt, innførte romerne diktatur, der overhodet hadde eneveldig makt i alle Romas militære og sivile saker, uten ankemulighet. Hans makt var så absolutt at de begrenset hans embetstid til seks måneder. Kongens religiøse makt ble overført til to nye embeter: Rex Sacrorum (republikkens høyeste religiøse leder) og Pontifex Maximus. Rex Sacrorum hadde til oppgave å gjennomføre det årlige offeret til Jupiter, tidligere kongens oppgave. Pontifex Maximus utnevnte alle vestalinnene, flamene, pontifexene og til og med Rex Sacrorum. På Augustus' tid var Rex Sacrorum såpass glemt at Pontifex Maximus på det nærmeste fungerte som overhode for all romersk religionsutøvelse.

Keiserdømmet

[rediger | rediger kilde]

Da Gaius Julius Cæsar og hans adoptivsønn Octavian (Augustus) kom til makten, ble Julius Cæsar også utnevnt til både Pontifex Maximus og diktator på livstid, noe som gav ham mer makt enn de romerske kongene noen gang hadde. I 23 f.Kr. fikk Augustus fullmaktene Imperium maius og tribunicia potestas kombinert med utnevnelsen til Pontifex Maximus og Princeps Senatus. Et monarkisk system ble oppnådd da Augustus sikret seg rett til å utnevne sin etterfølger (stesønnen Tiberius). Med dette var den romerske republikk brakt til opphør, og riket ble deretter styrt av romerske keisere og deres rådgivere.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]